Det er veldig sjelden jeg blir preget av den jobben jeg har, men nå må jeg bare skrive noen ord. Jeg skal ikke gå inn på fakta mer enn nødvendig. En hører ofte at kriminelle "skylder" på en vanskelig barndom, men hva betyr det egentlig å ha opplevd ting barn ikke skal ha opplevd? Jeg har min normale barndom som bakteppe, og det gjør det vanskelig å
virkelig forstå. Noen ganger er det kanskje sånn at når en hører de ekstreme historiene om seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt, så må den profesjonelle sitte i førersetet, noe annet har en ikke å stille opp med. Men møte med barn som har opplevd utrygghet (bli forlatt når det er mørkt i huset, og en er i den alderen at alt kan bli skummelt i mørket) og sinte voksne som kanskje er det mer og oftere enn det de fleste av oss har opplevd, og følelsen av å må ha fortjent kjærlighet - ja det kan en kjenne seg igjen og ha forståelse for. Kan finne igjen den følelsen i mitt eget liv, men å skal ha det slik nesten hver dag, det er noe helt annet??? Men når dette etterfølges av traume (alvorlig hendelse hvor en kanskje var redd for sitt liv), da er det ikke greit å være 9 år. Traume blir sett, men den grunnleggende utryggheten er kanskje ikke så lett å oppdage for andre rundt. Tiden går og mange lurer på hva slags hjelp må dette barnet ha? Flere ting blir gjort, men er det nok og er det det riktige? Så forsvinner noe som har vært trygt, og plutselig er krisen kjempe stor! Å se et barn som er så i krise, er kjempe sterkt. Kanskje spesielt når oppløsningen fører til aggresjon - som ikke er rettet noe sted, men bare må UT for at barnet skal "overleve".
Barnets historie eller barnet som voksen?
Dette høres kanskje ut som en historie i "Se og hør" med ordinær sosialpornografisk tilsnitt, men det føles ikke slik i møtet. Barnet brøler til både sine viktige voksne og hjelpeapparat - "Dere forstår ikke hvordan jeg har det!!!" Og jeg kjenner der jeg sitter, nei jeg gjør ikke det - forstår intellektuelt, men ikke følelsesmessig. Hører meg selv si de "riktige" ordene, jeg må anerkjenne at vi gjør ikke det, men vi vil virkelig forstå! Og etterhvert kjenner jeg mer og mer, jo, jeg forstår at barnet tror det går i stykker - og føler seg sviktet av alle som skulle ha forstått før. Men hva så - hvordan kan vi hjelpe nå???
Er dette noe alle i kommunene rundt omkring i landet, skal kunne håndtere? Skal en ha hjelp av spesialisthelsetjenestene, er det usikkert hvor lenge en må vente - og vil den hjelpen en da få virkelig være til hjelp eller blir det bare flere kokker og mer søl? Noen ganger kan en virkelig få til et godt samordnet hjelp, men det er dessverre "tilfeldig". Hjemmebasert hjelp med fare for at krisen og faren er større enn vi trodde, døgnbasert hjelp, innleggelse - fordeler / ulemper? Hjelp, store avgjørelser hvor en må foreta kvalifisert "gjetting"?
Uansett må lille meg, holde tak i denne familien og gjøre alt jeg kan for at de kommer seg gjennom krisen. Det er mange ressurser å hente, både i barnet og miljøet rundt, så dette må vel være mulig å gjøre noe med og ha håp om bedre dager og framtid???
Dette er ikke ment som syting om mangelende ressurser i psykiatrien, men gi et lite blikk inn i noe som mange slipper å forholde seg til. Som kan sitte i sin trygge verden og si at dårlig barndom er ingen unnskyldning for å bli kjeltring og "plage" oss helt uskyldige. Det er kanskje sant på et vis, men vi har forstått så lite - og alle har kanskje ikke gjort alt som sto i vår makt for å hjelpe heller? Kanskje fordi vi ikke klarer eller vil forstå hvor utrolig ulike utgangspunkt vi har for livet?
Det er ikke ofte jeg blir berørt så sterkt, men i møte med barna og familiene, skal en være profesjonell, men også menneske! Jeg hadde jeg planlagt å komme meg på onsdagstrening, hadde planlagt hva vi skulle trene på også. Men jeg var helt tom - og da var det bare å skrinlegge trening hvor en må tenke. Jeg har heldigvis mine strategier og slikt, så jeg kommer meg opp igjen jeg, og jeg skal klare å stå i dette. Men hundetrening ble litt uviktig en tid da! Ingen barn skulle ha hatt det slik, men livet er ikke rettferdig!
Heldigvis kan det være sånn også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar