Historien om et barn - En liten refleksjon

Det er veldig sjelden jeg blir preget av den jobben jeg har, men nå må jeg bare skrive noen ord. Jeg skal ikke gå inn på fakta mer enn nødvendig. En hører ofte at kriminelle "skylder" på en vanskelig barndom, men hva betyr det egentlig å ha opplevd ting barn ikke skal ha opplevd? Jeg har min normale barndom som bakteppe, og det gjør det vanskelig å virkelig forstå. Noen ganger er det kanskje sånn at når en hører de ekstreme historiene om seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt, så må den profesjonelle sitte i førersetet, noe annet har en ikke å stille opp med. Men møte med barn som har opplevd utrygghet (bli forlatt når det er mørkt i huset, og en er i den alderen at alt kan bli skummelt i mørket) og sinte voksne som kanskje er det mer og oftere enn det de fleste av oss har opplevd, og følelsen av å må ha fortjent kjærlighet - ja det kan en kjenne seg igjen og ha forståelse for. Kan finne igjen den følelsen i mitt eget liv, men å skal ha det slik nesten hver dag, det er noe helt annet??? Men når dette etterfølges av traume (alvorlig hendelse hvor en kanskje var redd for sitt liv), da er det ikke greit å være 9 år. Traume blir sett, men den grunnleggende utryggheten er kanskje ikke så lett å oppdage for andre rundt. Tiden går og mange lurer på hva slags hjelp må dette barnet ha? Flere ting blir gjort, men er det nok og er det det riktige? Så forsvinner noe som har vært trygt, og plutselig er krisen kjempe stor! Å se et barn som er så i krise, er kjempe sterkt. Kanskje spesielt når oppløsningen fører til aggresjon - som ikke er rettet noe sted, men bare må UT for at barnet skal "overleve".

Barnets historie eller barnet som voksen?

Dette høres kanskje ut som en historie i "Se og hør" med ordinær sosialpornografisk tilsnitt, men det føles ikke slik i møtet. Barnet brøler til både sine viktige voksne og hjelpeapparat - "Dere forstår ikke hvordan jeg har det!!!" Og jeg kjenner der jeg sitter, nei jeg gjør ikke det - forstår intellektuelt, men ikke følelsesmessig. Hører meg selv si de "riktige" ordene, jeg må anerkjenne at vi gjør ikke det, men vi vil virkelig forstå! Og etterhvert kjenner jeg mer og mer, jo, jeg forstår at barnet tror det går i stykker - og føler seg sviktet av alle som skulle ha forstått før. Men hva så - hvordan kan vi hjelpe nå???

Er dette noe alle i kommunene rundt omkring i landet, skal kunne håndtere? Skal en ha hjelp av spesialisthelsetjenestene, er det usikkert hvor lenge en må vente - og vil den hjelpen en da få virkelig være til hjelp eller blir det bare flere kokker og mer søl? Noen ganger kan en virkelig få til et godt samordnet hjelp, men det er dessverre "tilfeldig". Hjemmebasert hjelp med fare for at krisen og faren er større enn vi trodde, døgnbasert hjelp, innleggelse - fordeler / ulemper? Hjelp, store avgjørelser hvor en må foreta kvalifisert "gjetting"?

Uansett må lille meg, holde tak i denne familien og gjøre alt jeg kan for at de kommer seg gjennom krisen. Det er mange ressurser å hente, både i barnet og miljøet rundt, så dette må vel være mulig å gjøre noe med og ha håp om bedre dager og framtid???

Dette er ikke ment som syting om mangelende ressurser i psykiatrien, men gi et lite blikk inn i noe som mange slipper å forholde seg til. Som kan sitte i sin trygge verden og si at dårlig barndom er ingen unnskyldning for å bli kjeltring og "plage" oss helt uskyldige. Det er kanskje sant på et vis, men vi har forstått så lite - og alle har kanskje ikke gjort alt som sto i vår makt for å hjelpe heller? Kanskje fordi vi ikke klarer eller vil forstå hvor utrolig ulike utgangspunkt vi har for livet?

Det er ikke ofte jeg blir berørt så sterkt, men i møte med barna og familiene, skal en være profesjonell, men også menneske! Jeg hadde jeg planlagt å komme meg på onsdagstrening, hadde planlagt hva vi skulle trene på også. Men jeg var helt tom - og da var det bare å skrinlegge trening hvor en må tenke. Jeg har heldigvis mine strategier og slikt, så jeg kommer meg opp igjen jeg, og jeg skal klare å stå i dette. Men hundetrening ble litt uviktig en tid da! Ingen barn skulle ha hatt det slik, men livet er ikke rettferdig!

Heldigvis kan det være sånn også!

Oppdatert og oppgradert hjemmeside

Hjemmesiden har ligget brakk en stund nå, så det var på tide og gjøre en liten innsats der. Det er noen nye sider og ellers oppdatering og flikking. Så kan du slå ihjel litt tid der også!

Ellers har jeg vel ikke så mye å berette, og hvis noen kan sparke meg bak eller har noen trylleformular så jeg kommer med på hundetrening, så kom gjerne med det! Føret frister ikke heller, så bare det å finne gode treningsplasser på denne tiden av året er en utfordring. Ridehall frister nå ja, kanskje det er agility vi skal begynne med på vinteren?

Julen vel overstått, og selvfølgelig løpetid...

Nå har det vært en kjempe hyggelig familieferie, med masse utrolig god mat og veldig hyggelig familiesamvær! Og endelig kom det herlig snø, så en kan kanskje finne fram skiene, det er jo ennå noen fridager før det er jobb igjen. Men selvfølgelig fikk Khiva løpetid rett før jul, og er nå høyløpsk!!! Så hvis jeg klarer å finne et isolert sted så kanskje vi kan gå på ski, men i de trafikerte løypene kan vi nok ikke gå...Jeg har aldri hatt ei tispe som er så til de grader høyløpsk, det er direkte flaut å gå tur med henne! Kanskje hun kjenner den biologiske klokken tikker ekstremt høyt? Dessverre skal hun ikke ha valper noen ganger, men hun håper kanskje?

Det er kjemperart å tenke på at det er snart syv år siden hun ble født, og enten jeg liker det ikke eller, må jeg tenke på ny hund om ikke alt for lenge. Det var vanskelig å velge hund forrige gang, men slett ikke noe lettere denne gangen. For det første er det rase. Jeg liker hoffen veldig godt, og kunne egentlig tenke meg det neste gang, men har ikke helt bestemt meg heller. Jeg liker ikke helt den vokt-delen av hoffen, og kunne tenkt meg en mer tilgjengelig hund - men med samme bruksegenskapene. Men hvis det ikke skulle være hoffe, hva i all verden skal en ha da??? Jeg vil ikke ha en veldig klar jakthund heller, og retrivere er blitt noe annet enn de egentlig var. Jeg kan jo velge en fra mer jaktlinjer, men da kan det bli for mye jakt kanskje? Schæfer er et alternativ, men i den jungelen er jeg sjanseløs - en virkelig god schæfer er veldig god, men det er jo mye sykdom dessverre, og litt for mye rulett for meg.

Men hvis det skal bli hoffe neste gang, så må en jo velge de rette linjene. Og det er heller ikke enkelt... Det er få hoffer som virkelig brukes slik at en virkelig kan se hva slags bruksegenskaper de har. Klart en kan se det på mentaltester og slikt, men jeg vet ikke om jeg klarer å se det bare ut fra en slik test, så jeg vil nok klart foretrekke at foreldrene "brukes" så det er litt lettere å høre og kanskje se hvordan de jobber. Men dette er ikke lett nei.

Men foreløpig skal jeg bare nyte den hunden jeg har, og nå må vi få startet treningen igjen. Kjenner motivasjonen er mye høyere enn den har vært på lenge!