Rare hormoner....

Det har jo bestadig vært tisper i mitt og familiens hundehold, så jeg får stadige nye aha-opplevelser med en hanne i hus... De ulike fasene i hundeutvikling har jeg jo lært mye om, men har vel ikke sett så mye til det i min hverdag før. Men Jazz ser ut til å følge læreboka etter punkt og prikke han. Den første kjønnsmodningen kom for en stund siden, først var han litt mer skvetten og så spøkelser på høylys dag. Deretter begynte han å løfte på bakfoten og markere at han er i ferd med å bli stor mann... Og da ble han mer tøff i tryne - skulle bjeffe på alle hunder han så etc. Så merket jeg at treningene ble litt mer vanskelige, på plass - nei det har jeg aldri lært... Apportering ble bare masse føtter og en totalt virrete hund... Så da la vi vekk trening for en stund. Men i begynnelsen av denne uken var han plutselig mer på plass når vi trente litt ute i hagen, det var kontakt i topplokket igjen! Jeg har vært på turer hvor han har fått springe løs og det har helt klart hjulpet og gjemt seg for han noen ganger. Han holder seg mer i nærheten nå og kommer oftest som et prosjektil når jeg roper og i hvertfall hvis jeg bruker fløyta. Han og Khiva herjer skikkelig sammen når de får lov ute, og har helt klart stor glede av hverandre, og så fin morsjon det blir for de begge! Tenkte jeg skulle prøve han på sykkeltur nå i høst, bare at han kan springe løs først på en skogsvei.

Men han var jo propell inne, skulle ri på puta som ligger i den ene hundesengen (alt annet av puter og tepper var allerede lagt bort), men siden Khiva også skal ha en godt sted å ligge, måtte en pute få bli igjen... Men det var skikkelig ille en dag, så forsto han at det faktisk ikke var lov, og nå "glemmer" han seg bare noen ganger. Neste dag tisset han inne (klar markering), og når han fikk beskjed om at dette faktisk heller ikke er lov, så han overrasket på meg, men sa klart fra at "jeg glemte meg bare altså..." Han traver mer rundt og ser om det ikke er noe han kan bjeffe på ute eller kanskje få igang Khiva på en lek inne... Men han kan inviteres til å ligge i fanget og da roer han seg fort og sovner. Tror ikke han har vært i fanget på mange måneder, og trodde vel egentlig at vi var ferdig med det... MEN de siste to dagene nå, har han vært som en engel, begynte nesten å bli redd for at han var syk... To kvelder har jeg nesten ikke merket at det er hunder i huset, og han reagerer fort på tilsnakk og virker treningsmotivert, så kanskje vi ser slutten på hormontåka - i alle fall den første...