Jeg har en skikkelig hormonbombe i huset for tiden! Jeg har jo aldri hatt hannhund før, så akkurat dette er litt uvant merker jeg. Jeg vet jo at uvaner blir forsterket i sånne perioder, og det er jeg glad at jeg kan "trøste" meg litt med. Jazz har blitt merkelig tunghørt, men heldigvis ikke sånn at han ikke vil høre, men sånn "åh - snakket du til meg". Og han er helt virre virre vapp på trening, virkelig ADHD ville jeg sagt...Men han gjør så godt han kan. Og etter å ha vist at han kunne være rimelig stille hjemme, bjeffer han vilt og uhemmet når han hører en lyd ut som kanskje kan være noe interresant eller skummelt. Da er det bare å puste med magen så godt en kan... Jeg har ikke helt funnet en god måte å håndtere dette på, men jeg prøver å bevare roen selv om jeg må gi beskjed om at han ikke får lov til å oppføre seg som en ukontrollert brølape.
Likevel må vi bare fortsette litt trening - og heldigvis er han fremdeles "myk" så jeg tror vi skal unngå å komme i noe konflikt treningsmessig. Jazz har egentlig gått bra spor helt til nå, men nå må jeg gå litt tilbake igjen ser jeg. På forrige treningsgruppe-samling var det spor som sto på programmet. Ellen og jeg gikk ut spor til hverandre, og Kiska gikk jo som en liten svart drøm. Når det var Jazz sin tur hadde kanskje sporet ligget litt vel lenge, og nesten regnet bort etter et par skikkelig skurer. Han kom seg gjennom, men det var mye høy nese og han dro avgårde i full fart i feil retning... Så her må en bare være våken bak han, og holde igjen når han går enten går opp med nesen eller går i feil retning! Men noen ganger, spesielt i skogterreng går han kjempeflott!
Etter den sportreningen har vi gått gresspor to ganger. Første gang var det mer flytur enn noe annet. Han dro av gårde i full fart, og jeg klarte omtrent ikke holde han igjen! Og da hadde jeg ingen påvirkning. Det ble unøyaktig og alle pinnene dro han rett over.
I dag fikk han to nye gress-spor. Da fikk jeg lagt de sånn at jeg var helt sikker på hvor jeg hadde gått, og jeg la bare noen pølsebiter i sporet. Første spor var bedre enn forrige gang, men fremdeles nok å jobbe med... Noen ganger gikk han helt feil retning, og er helt sikker på at sporet går DER. Og da er han nesten ikke til å holde igjen. Men han hadde to flotte vinkler heldigvis. Neste sporet la jeg kun rett fram, kun en vinkel helt mot slutten. Det blir nesten for enkelt for han, så jeg må nesten gå på hælene for å holde ned farten! Og han blir klart frustrert og bjeffer underveis over så innmari treg dame bak han. Men dette må han bare tåle, for litt orden og reda skal det være altså!
Det som imidlertid var veldig positivt, var at når han fant tennisballen i slutten - og jeg tok opp den andre ballen fra lomma - kom han i full fart til meg med ballen i munnen, la den rett foran føttene mine og ventet på at jeg skulle kaste den neste ballen! Så vi skal nok komme oss gjennom hormonene også!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar