Litt hundeoppdatering igjen

Som siste innlegg viser, har det vært mye fokus på jobb den siste tiden. Dette er noe jeg opplever fra tid til annen, men det føltes rett å legge det ut, tror jeg. Jeg blir vel så smertelig klar over hvor stor forskjell det er for de av oss som har en rimelig "normal" barndom, og de som har opplevd traumer eller overgrep av forskjellige slag. Da var det ikke morsomt å bli rammet av forkjølelsesviruset som herjet fritt i området - jeg hadde ikke tid til det! Men etter å ha vært syk en ukes tid (men for det meste vært på jobb), begynner kroppen endelig å fungere litt igjen.

På fredag kjøpte jeg endelig sparken jeg har ønsket meg lenge, men som det var umulig å oppdrive noe sted i og rundt Trondheim. Men til slutt var det noen som fikk et par stykker. Så på fredag ettermiddag ble det en liten sparktur, og det var gøy det. Khiva oppførte seg som hun gjør når vi er på skitur, men jeg har mer kontroll (føles det som iallefall). Det går ikke så fort unna, men det blir lett trav på henne det meste av tiden. Hun drar endel, men det er nok tyngre å trekke enn på ski.

Så på søndag kom vi oss endelig på skitur.Det var avtalt hoffetreff, men da det var vinterferie var det et dårlig tidspunkt, så ingen andre dukket opp før vi dro. Når en ser været under, er det vel ikke overraskendeat det var MYE folk ute. Vi valgte derfor ei løype med mindre ferdsel, så vi måtte faktisk lage løype selv. Khiva var den som strevde mest, med snø opp til magen hele veien - mye trening i det ja!
Nå håper jeg på slikt vær mot slutten av uka også, da skal jeg ha litt fri og vil gjerne gå mye på ski!

Historien om et barn - En liten refleksjon

Det er veldig sjelden jeg blir preget av den jobben jeg har, men nå må jeg bare skrive noen ord. Jeg skal ikke gå inn på fakta mer enn nødvendig. En hører ofte at kriminelle "skylder" på en vanskelig barndom, men hva betyr det egentlig å ha opplevd ting barn ikke skal ha opplevd? Jeg har min normale barndom som bakteppe, og det gjør det vanskelig å virkelig forstå. Noen ganger er det kanskje sånn at når en hører de ekstreme historiene om seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt, så må den profesjonelle sitte i førersetet, noe annet har en ikke å stille opp med. Men møte med barn som har opplevd utrygghet (bli forlatt når det er mørkt i huset, og en er i den alderen at alt kan bli skummelt i mørket) og sinte voksne som kanskje er det mer og oftere enn det de fleste av oss har opplevd, og følelsen av å må ha fortjent kjærlighet - ja det kan en kjenne seg igjen og ha forståelse for. Kan finne igjen den følelsen i mitt eget liv, men å skal ha det slik nesten hver dag, det er noe helt annet??? Men når dette etterfølges av traume (alvorlig hendelse hvor en kanskje var redd for sitt liv), da er det ikke greit å være 9 år. Traume blir sett, men den grunnleggende utryggheten er kanskje ikke så lett å oppdage for andre rundt. Tiden går og mange lurer på hva slags hjelp må dette barnet ha? Flere ting blir gjort, men er det nok og er det det riktige? Så forsvinner noe som har vært trygt, og plutselig er krisen kjempe stor! Å se et barn som er så i krise, er kjempe sterkt. Kanskje spesielt når oppløsningen fører til aggresjon - som ikke er rettet noe sted, men bare må UT for at barnet skal "overleve".

Barnets historie eller barnet som voksen?

Dette høres kanskje ut som en historie i "Se og hør" med ordinær sosialpornografisk tilsnitt, men det føles ikke slik i møtet. Barnet brøler til både sine viktige voksne og hjelpeapparat - "Dere forstår ikke hvordan jeg har det!!!" Og jeg kjenner der jeg sitter, nei jeg gjør ikke det - forstår intellektuelt, men ikke følelsesmessig. Hører meg selv si de "riktige" ordene, jeg må anerkjenne at vi gjør ikke det, men vi vil virkelig forstå! Og etterhvert kjenner jeg mer og mer, jo, jeg forstår at barnet tror det går i stykker - og føler seg sviktet av alle som skulle ha forstått før. Men hva så - hvordan kan vi hjelpe nå???

Er dette noe alle i kommunene rundt omkring i landet, skal kunne håndtere? Skal en ha hjelp av spesialisthelsetjenestene, er det usikkert hvor lenge en må vente - og vil den hjelpen en da få virkelig være til hjelp eller blir det bare flere kokker og mer søl? Noen ganger kan en virkelig få til et godt samordnet hjelp, men det er dessverre "tilfeldig". Hjemmebasert hjelp med fare for at krisen og faren er større enn vi trodde, døgnbasert hjelp, innleggelse - fordeler / ulemper? Hjelp, store avgjørelser hvor en må foreta kvalifisert "gjetting"?

Uansett må lille meg, holde tak i denne familien og gjøre alt jeg kan for at de kommer seg gjennom krisen. Det er mange ressurser å hente, både i barnet og miljøet rundt, så dette må vel være mulig å gjøre noe med og ha håp om bedre dager og framtid???

Dette er ikke ment som syting om mangelende ressurser i psykiatrien, men gi et lite blikk inn i noe som mange slipper å forholde seg til. Som kan sitte i sin trygge verden og si at dårlig barndom er ingen unnskyldning for å bli kjeltring og "plage" oss helt uskyldige. Det er kanskje sant på et vis, men vi har forstått så lite - og alle har kanskje ikke gjort alt som sto i vår makt for å hjelpe heller? Kanskje fordi vi ikke klarer eller vil forstå hvor utrolig ulike utgangspunkt vi har for livet?

Det er ikke ofte jeg blir berørt så sterkt, men i møte med barna og familiene, skal en være profesjonell, men også menneske! Jeg hadde jeg planlagt å komme meg på onsdagstrening, hadde planlagt hva vi skulle trene på også. Men jeg var helt tom - og da var det bare å skrinlegge trening hvor en må tenke. Jeg har heldigvis mine strategier og slikt, så jeg kommer meg opp igjen jeg, og jeg skal klare å stå i dette. Men hundetrening ble litt uviktig en tid da! Ingen barn skulle ha hatt det slik, men livet er ikke rettferdig!

Heldigvis kan det være sånn også!

Oppdatert og oppgradert hjemmeside

Hjemmesiden har ligget brakk en stund nå, så det var på tide og gjøre en liten innsats der. Det er noen nye sider og ellers oppdatering og flikking. Så kan du slå ihjel litt tid der også!

Ellers har jeg vel ikke så mye å berette, og hvis noen kan sparke meg bak eller har noen trylleformular så jeg kommer med på hundetrening, så kom gjerne med det! Føret frister ikke heller, så bare det å finne gode treningsplasser på denne tiden av året er en utfordring. Ridehall frister nå ja, kanskje det er agility vi skal begynne med på vinteren?

Julen vel overstått, og selvfølgelig løpetid...

Nå har det vært en kjempe hyggelig familieferie, med masse utrolig god mat og veldig hyggelig familiesamvær! Og endelig kom det herlig snø, så en kan kanskje finne fram skiene, det er jo ennå noen fridager før det er jobb igjen. Men selvfølgelig fikk Khiva løpetid rett før jul, og er nå høyløpsk!!! Så hvis jeg klarer å finne et isolert sted så kanskje vi kan gå på ski, men i de trafikerte løypene kan vi nok ikke gå...Jeg har aldri hatt ei tispe som er så til de grader høyløpsk, det er direkte flaut å gå tur med henne! Kanskje hun kjenner den biologiske klokken tikker ekstremt høyt? Dessverre skal hun ikke ha valper noen ganger, men hun håper kanskje?

Det er kjemperart å tenke på at det er snart syv år siden hun ble født, og enten jeg liker det ikke eller, må jeg tenke på ny hund om ikke alt for lenge. Det var vanskelig å velge hund forrige gang, men slett ikke noe lettere denne gangen. For det første er det rase. Jeg liker hoffen veldig godt, og kunne egentlig tenke meg det neste gang, men har ikke helt bestemt meg heller. Jeg liker ikke helt den vokt-delen av hoffen, og kunne tenkt meg en mer tilgjengelig hund - men med samme bruksegenskapene. Men hvis det ikke skulle være hoffe, hva i all verden skal en ha da??? Jeg vil ikke ha en veldig klar jakthund heller, og retrivere er blitt noe annet enn de egentlig var. Jeg kan jo velge en fra mer jaktlinjer, men da kan det bli for mye jakt kanskje? Schæfer er et alternativ, men i den jungelen er jeg sjanseløs - en virkelig god schæfer er veldig god, men det er jo mye sykdom dessverre, og litt for mye rulett for meg.

Men hvis det skal bli hoffe neste gang, så må en jo velge de rette linjene. Og det er heller ikke enkelt... Det er få hoffer som virkelig brukes slik at en virkelig kan se hva slags bruksegenskaper de har. Klart en kan se det på mentaltester og slikt, men jeg vet ikke om jeg klarer å se det bare ut fra en slik test, så jeg vil nok klart foretrekke at foreldrene "brukes" så det er litt lettere å høre og kanskje se hvordan de jobber. Men dette er ikke lett nei.

Men foreløpig skal jeg bare nyte den hunden jeg har, og nå må vi få startet treningen igjen. Kjenner motivasjonen er mye høyere enn den har vært på lenge!

Noen bilder også

Jeg har vært veldig dårlig til å ta bilder i det siste, tror nesten ikke jeg vet hvor kameraet er ennå. De fleste ting er kommet ut av kasser, men spesielt kontor / gjesterom er ennå ikke helt klart. Vi vet ikke helt hvordan vi skal innrede det heller - det er ikke spesielt stort så her må en nok innrede veldig smart hvis en skal få til det en har behov for. Men jeg har noen bilder som dog er tatt med mobiltelefonen så kvaliteten er ikke helt bra, men ...
Her er huset vårt i Klæbu - vinterland. Vi har ikke julepyntet på denne siden, tenkte vi skulle ha et reinsdyr i blinkende flotte farger på verandaen, men vi må føle litt om det passer i nabolaget vårt, vi kan jo ikke bryte alle tradisjoner første året heller.
Her i Klæbu er det flott sparkeføret, så kanskje jeg må sette opp spark på ønskelista til jul. I helga fikk Khiva trekke Odin på akebrett og det var veldig bra. Khiva fikk jobbet litt ekstra selv om det ikke ble skitur og en rask tur, og Odin syntes det kjempe artig å sitte på, og ekstra morsomt når det ble litt fart på det.

Under her ser dere Odin for noen uker sider, før det ble skikkelig vinter. Her er vi på Øysand, og selv om det var surt vær, er fjæra bestandig artig. Odin er fortsatt en skikkelig hjerteknuser, og det er veldig hyggelig å ha han på besøk, selv om vi må holde Odin og Khiva litt fra hverandre. Han blir litt redd når hun bjeffer og kommer litt brått på, og Khiva er ikke helt trygg på han når han går mot henne, en vet jo aldri helt hva sånne små kan gjøre? Odin er litt redd så han holder seg litt på avstand, og det er egentlig greit ennå. Men Khiva gir gjerne bort kyss til han, og det ser ut til at de er litt mer avslappet i forhold til hverandre nå. De skal få brynt seg litt mer til jul, da det blir stort familietreff flere dager til ende, kjempe koselig ja!

Vinterland

Her i Klæbu er det virkelig flott med vinter, vi har stort sett hatt snø på trærne selv i dagene med varme, og smågatene her blir veldig idyllisk. Og nå har jeg invistert i snøfres også, så i morra skal jeg prøve meg på det, håpe det er greit for en uten teknisk fagbrev. Men jeg fortrenger hvert år hvor ille ettermiddagene etter jobb er, det er jo stupmørkt før jeg kommer meg hjem. Khiva får mindre tur enn noen gang dessverre. Jeg har ikke klart å få fram skiene ennå, det er å komme over en dørstokk hvert år... Jeg vet at det er så herlig når jeg først kommer meg ut, men Khiva er et lite mareritt og da er det ikke greit i mørket. Den som kunne hatt litt mindre jobb så en kunne dra ut på ski når det er lyst. Og ennå er det så mye som må gjøres hjemme også, så helgene går så fort! Gleder meg til å ha store Odin på besøk i helga, og begynne å pynte litt til advent - litt julat jeg, nei...

Klubbmesterskap og snø

I går var det klubbmesterskap i rundering, og siden forrige trening gikk så utrolig bra hadde jeg forhåpninger om at vi kunne gjøre en bra figur. Men den gang ei dessverre. Khiva gikk bra første halvdel, men så begynte hun å gjøre korte slag og stoppe opp og se etter mamma. Ville ikke ut til figurantene, jeg klarte å holde meg rolig og avslappet, men på slutten gjorde jeg en del merkelige ting jeg også. Hun gikk over en figurant, og det ble mye trekk på uryddighet i søket, så vi fikk såvidt bestått. På budføring gikk hun rett ut til en stolpe som sto 5 meter fra oss, og på neste forsøk var hun 1 meter unna hjelpefører. Jeg så at hun vegret for å ta kontakt med hjelpefører, så det spørs om det er løpetid på gang, dette er første tegn. Lurer veldig på om jeg skal sterilisere henne eller om det bare er dumt. Noen som har noen tanker om det vil jeg høre de. Jeg skal snakke med vetrinæren hennes, men kanskje andre har hørt pluss og minuser med slikt.

Ellers er det endelig kommet snø, herlig ja. Nå har jeg jo bil som skal være veldig god vinterbil så da skal det vil ikke ha noe å si - gleder meg nesten til å få prøvd den på skikkelig vinterføre... Pysekjører på vinteren sjø...