Påskeoppdatering 2009

Nå er påska for lengst ferdig, men jeg er litt treg til å oppdatere bloggen, men vi har hatt veldig dårlig nett i Klæbu for tiden, så jeg kan skylde på det også. Vi hadde besøk av min søster mye av påska og det var veldig koselig! Her er Toril og Odin i lesestund. Odin er veldig glad i bøker og da er det jo flott å ha ei tante i forlagsbransjen, så her er nye bøker som må testes ut. Han leser så fort, så det gikk unna noen bøker i en fei.

Som seg hør og bør i ferietid, skal det være avslapning! Her ligger Khiva i sengen si og lurer på hva folket hennes holder på med.

Selvfølgelig ble det en del turer også, men det var så mye snøsmelting at det ble stortsett gå-turer rundt om nærområdet. Og så lite snø som det er nå, har vi har funnet fram sykkelen og prøvd den litt også. Khiva har vist mye gjeting i den situasjonen, så det har vært direkte farlig å sykle med henne. Men etter noen runder med sitron i høst, så holder hun nå iallefall føttene på bakken, selv om hun høres i hele nabolaget...

På lørdagen var det meldt flott vær, så da kom vi oss opp på "fjellet". Vi gikk fra Gjenvollhytta og en liten tur, og satt oss ned å fikk litt skikkelig påskestemning. Her er noen bilder av oss.

Senere på dagen kom Odin på besøk, og vi koste oss nesten glugg i hjel - han er jo en helt herlig liten gutt!!! Skikkelig glimt i øyet ikke sant?
På søndagen gikk vi en tur for å se på hestene, og det var artig det! Og så sosiale hester da, de ville mer enn gjerne hilse på oss. Odin er opptatt av dyr, så nå handler det om å møte alle disse dyrene i virkeligheten. Odin elsker kanskje katter mer enn noe annet, han har flere flotte av sorten rundt seg som han får lov å kose med uten at de springer avgårde eller freser. Hunder er litt skrekkblandet fryd. Khiva synes han er litt skummel - naturlig nok da hun bjeffer og er litt "vill". Hestene var han egenlig utrolig avslappet med, selv om han syntes det var skummelt når de kom springende mot han (med gjerde mellom selvfølgelig). Vi drar nok på flere besøk dit.

Alt i alt ei herlig avslappende påske!

Endelig i treningsmodus igjen

Nå har vi faktisk vært på flere hundetreninger den siste tiden! Det er veldig bra å få tid til det igjen.
For en stund siden dro vi bort på kunstgressbanen her i Klæbu, det var en flott treningsarena!!! Gress da gitt... Ennå er ikke banen mye i bruk, så vi stikker nok bort flere ganger før fotballsesongen er i gang for fult. Khiva var forbausende på nett, med tanke på at det ikke har blitt mye lydighetstrening siste halvår. Vi tok en service på grunnelementene, og ser at vi fremdeles må jobbe mest med gå foran, fremadsending. Men her er jeg usikker, men har fått en del tips som vi skal prøve.

Siste helgen i februar hadde vi en nytt kurs med Lena, videreutviklingskurs for instruktører. Det var en kjempefin blanding av teoretisk refleksjon, både i forhold til rollen som instruktør og hundefaglige ting. Det var alt fra "selvfølelse-trening" til hvordan få en hund til å gå på tre føtter. Spesielt det siste medførte en del hodebry. Vi brukte Solfrids Nirill og med potesokk på en bakfot ble det sving på sakene. Det var verre med klikkeren, der var vi ikke helt stødige verken Henrik eller jeg...

Senere på dagen fikk våre egne flotte hunder prøvd seg. Det ble mye jobbing med "utagering". Både jeg og Henrik ønsket å jobbe med det, så da fikk damene våre prøvd seg sammen - og det ble virkelig god trening! Khiva og Tess har ikke beste utgangspunkt for å være gode venner, to sure damer... Og de ga klart uttrykk for det. Men vi jobbet og jobbet, kanskje mest Khiva og jeg, vi kunne ikke gi oss før Khiva forsto at hun måtte la meg ordne opp. Vi gjorde ingenting annet enn å korrigere når hundene enten utagerte eller bygget opp til det. Khiva er kanskje mer utrygg enn Tess, og ville gjerne hoppe på meg for støtte. Det er mye å huske på, være avslappet og utose trygghet, ha hunden i øyekroken for å se når du skal korrigere - og så må du puste også!

På søndag hadde vi tre ekvipasjer å trene på, og det ble mye av det samme som vi jobbet med på egene hunder dagen før. Denne gangen kjente jeg meg mer sikker på det jeg ser og har litt mer ideer for hva en kan gjøre av tiltak også. Så kanskje det er håp for meg som instruktør likevel? Jeg må synes det er artig også.

I tillegg har vi faktisk vært innom onsdagstrening også! Jeg strever med å være med på slike treff, det er så mye folk og hunder, og det er vanskelig å ha tilstrekkelig fokus på min egen trening. Men jeg fikk mange gode tips på hvordan jobbe videre med gå foran / fremadsending av Claus, så nå har jeg noe konkret å jobbe videre med!

Litt hundeoppdatering igjen

Som siste innlegg viser, har det vært mye fokus på jobb den siste tiden. Dette er noe jeg opplever fra tid til annen, men det føltes rett å legge det ut, tror jeg. Jeg blir vel så smertelig klar over hvor stor forskjell det er for de av oss som har en rimelig "normal" barndom, og de som har opplevd traumer eller overgrep av forskjellige slag. Da var det ikke morsomt å bli rammet av forkjølelsesviruset som herjet fritt i området - jeg hadde ikke tid til det! Men etter å ha vært syk en ukes tid (men for det meste vært på jobb), begynner kroppen endelig å fungere litt igjen.

På fredag kjøpte jeg endelig sparken jeg har ønsket meg lenge, men som det var umulig å oppdrive noe sted i og rundt Trondheim. Men til slutt var det noen som fikk et par stykker. Så på fredag ettermiddag ble det en liten sparktur, og det var gøy det. Khiva oppførte seg som hun gjør når vi er på skitur, men jeg har mer kontroll (føles det som iallefall). Det går ikke så fort unna, men det blir lett trav på henne det meste av tiden. Hun drar endel, men det er nok tyngre å trekke enn på ski.

Så på søndag kom vi oss endelig på skitur.Det var avtalt hoffetreff, men da det var vinterferie var det et dårlig tidspunkt, så ingen andre dukket opp før vi dro. Når en ser været under, er det vel ikke overraskendeat det var MYE folk ute. Vi valgte derfor ei løype med mindre ferdsel, så vi måtte faktisk lage løype selv. Khiva var den som strevde mest, med snø opp til magen hele veien - mye trening i det ja!
Nå håper jeg på slikt vær mot slutten av uka også, da skal jeg ha litt fri og vil gjerne gå mye på ski!

Historien om et barn - En liten refleksjon

Det er veldig sjelden jeg blir preget av den jobben jeg har, men nå må jeg bare skrive noen ord. Jeg skal ikke gå inn på fakta mer enn nødvendig. En hører ofte at kriminelle "skylder" på en vanskelig barndom, men hva betyr det egentlig å ha opplevd ting barn ikke skal ha opplevd? Jeg har min normale barndom som bakteppe, og det gjør det vanskelig å virkelig forstå. Noen ganger er det kanskje sånn at når en hører de ekstreme historiene om seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt, så må den profesjonelle sitte i førersetet, noe annet har en ikke å stille opp med. Men møte med barn som har opplevd utrygghet (bli forlatt når det er mørkt i huset, og en er i den alderen at alt kan bli skummelt i mørket) og sinte voksne som kanskje er det mer og oftere enn det de fleste av oss har opplevd, og følelsen av å må ha fortjent kjærlighet - ja det kan en kjenne seg igjen og ha forståelse for. Kan finne igjen den følelsen i mitt eget liv, men å skal ha det slik nesten hver dag, det er noe helt annet??? Men når dette etterfølges av traume (alvorlig hendelse hvor en kanskje var redd for sitt liv), da er det ikke greit å være 9 år. Traume blir sett, men den grunnleggende utryggheten er kanskje ikke så lett å oppdage for andre rundt. Tiden går og mange lurer på hva slags hjelp må dette barnet ha? Flere ting blir gjort, men er det nok og er det det riktige? Så forsvinner noe som har vært trygt, og plutselig er krisen kjempe stor! Å se et barn som er så i krise, er kjempe sterkt. Kanskje spesielt når oppløsningen fører til aggresjon - som ikke er rettet noe sted, men bare må UT for at barnet skal "overleve".

Barnets historie eller barnet som voksen?

Dette høres kanskje ut som en historie i "Se og hør" med ordinær sosialpornografisk tilsnitt, men det føles ikke slik i møtet. Barnet brøler til både sine viktige voksne og hjelpeapparat - "Dere forstår ikke hvordan jeg har det!!!" Og jeg kjenner der jeg sitter, nei jeg gjør ikke det - forstår intellektuelt, men ikke følelsesmessig. Hører meg selv si de "riktige" ordene, jeg må anerkjenne at vi gjør ikke det, men vi vil virkelig forstå! Og etterhvert kjenner jeg mer og mer, jo, jeg forstår at barnet tror det går i stykker - og føler seg sviktet av alle som skulle ha forstått før. Men hva så - hvordan kan vi hjelpe nå???

Er dette noe alle i kommunene rundt omkring i landet, skal kunne håndtere? Skal en ha hjelp av spesialisthelsetjenestene, er det usikkert hvor lenge en må vente - og vil den hjelpen en da få virkelig være til hjelp eller blir det bare flere kokker og mer søl? Noen ganger kan en virkelig få til et godt samordnet hjelp, men det er dessverre "tilfeldig". Hjemmebasert hjelp med fare for at krisen og faren er større enn vi trodde, døgnbasert hjelp, innleggelse - fordeler / ulemper? Hjelp, store avgjørelser hvor en må foreta kvalifisert "gjetting"?

Uansett må lille meg, holde tak i denne familien og gjøre alt jeg kan for at de kommer seg gjennom krisen. Det er mange ressurser å hente, både i barnet og miljøet rundt, så dette må vel være mulig å gjøre noe med og ha håp om bedre dager og framtid???

Dette er ikke ment som syting om mangelende ressurser i psykiatrien, men gi et lite blikk inn i noe som mange slipper å forholde seg til. Som kan sitte i sin trygge verden og si at dårlig barndom er ingen unnskyldning for å bli kjeltring og "plage" oss helt uskyldige. Det er kanskje sant på et vis, men vi har forstått så lite - og alle har kanskje ikke gjort alt som sto i vår makt for å hjelpe heller? Kanskje fordi vi ikke klarer eller vil forstå hvor utrolig ulike utgangspunkt vi har for livet?

Det er ikke ofte jeg blir berørt så sterkt, men i møte med barna og familiene, skal en være profesjonell, men også menneske! Jeg hadde jeg planlagt å komme meg på onsdagstrening, hadde planlagt hva vi skulle trene på også. Men jeg var helt tom - og da var det bare å skrinlegge trening hvor en må tenke. Jeg har heldigvis mine strategier og slikt, så jeg kommer meg opp igjen jeg, og jeg skal klare å stå i dette. Men hundetrening ble litt uviktig en tid da! Ingen barn skulle ha hatt det slik, men livet er ikke rettferdig!

Heldigvis kan det være sånn også!

Oppdatert og oppgradert hjemmeside

Hjemmesiden har ligget brakk en stund nå, så det var på tide og gjøre en liten innsats der. Det er noen nye sider og ellers oppdatering og flikking. Så kan du slå ihjel litt tid der også!

Ellers har jeg vel ikke så mye å berette, og hvis noen kan sparke meg bak eller har noen trylleformular så jeg kommer med på hundetrening, så kom gjerne med det! Føret frister ikke heller, så bare det å finne gode treningsplasser på denne tiden av året er en utfordring. Ridehall frister nå ja, kanskje det er agility vi skal begynne med på vinteren?

Julen vel overstått, og selvfølgelig løpetid...

Nå har det vært en kjempe hyggelig familieferie, med masse utrolig god mat og veldig hyggelig familiesamvær! Og endelig kom det herlig snø, så en kan kanskje finne fram skiene, det er jo ennå noen fridager før det er jobb igjen. Men selvfølgelig fikk Khiva løpetid rett før jul, og er nå høyløpsk!!! Så hvis jeg klarer å finne et isolert sted så kanskje vi kan gå på ski, men i de trafikerte løypene kan vi nok ikke gå...Jeg har aldri hatt ei tispe som er så til de grader høyløpsk, det er direkte flaut å gå tur med henne! Kanskje hun kjenner den biologiske klokken tikker ekstremt høyt? Dessverre skal hun ikke ha valper noen ganger, men hun håper kanskje?

Det er kjemperart å tenke på at det er snart syv år siden hun ble født, og enten jeg liker det ikke eller, må jeg tenke på ny hund om ikke alt for lenge. Det var vanskelig å velge hund forrige gang, men slett ikke noe lettere denne gangen. For det første er det rase. Jeg liker hoffen veldig godt, og kunne egentlig tenke meg det neste gang, men har ikke helt bestemt meg heller. Jeg liker ikke helt den vokt-delen av hoffen, og kunne tenkt meg en mer tilgjengelig hund - men med samme bruksegenskapene. Men hvis det ikke skulle være hoffe, hva i all verden skal en ha da??? Jeg vil ikke ha en veldig klar jakthund heller, og retrivere er blitt noe annet enn de egentlig var. Jeg kan jo velge en fra mer jaktlinjer, men da kan det bli for mye jakt kanskje? Schæfer er et alternativ, men i den jungelen er jeg sjanseløs - en virkelig god schæfer er veldig god, men det er jo mye sykdom dessverre, og litt for mye rulett for meg.

Men hvis det skal bli hoffe neste gang, så må en jo velge de rette linjene. Og det er heller ikke enkelt... Det er få hoffer som virkelig brukes slik at en virkelig kan se hva slags bruksegenskaper de har. Klart en kan se det på mentaltester og slikt, men jeg vet ikke om jeg klarer å se det bare ut fra en slik test, så jeg vil nok klart foretrekke at foreldrene "brukes" så det er litt lettere å høre og kanskje se hvordan de jobber. Men dette er ikke lett nei.

Men foreløpig skal jeg bare nyte den hunden jeg har, og nå må vi få startet treningen igjen. Kjenner motivasjonen er mye høyere enn den har vært på lenge!

Noen bilder også

Jeg har vært veldig dårlig til å ta bilder i det siste, tror nesten ikke jeg vet hvor kameraet er ennå. De fleste ting er kommet ut av kasser, men spesielt kontor / gjesterom er ennå ikke helt klart. Vi vet ikke helt hvordan vi skal innrede det heller - det er ikke spesielt stort så her må en nok innrede veldig smart hvis en skal få til det en har behov for. Men jeg har noen bilder som dog er tatt med mobiltelefonen så kvaliteten er ikke helt bra, men ...
Her er huset vårt i Klæbu - vinterland. Vi har ikke julepyntet på denne siden, tenkte vi skulle ha et reinsdyr i blinkende flotte farger på verandaen, men vi må føle litt om det passer i nabolaget vårt, vi kan jo ikke bryte alle tradisjoner første året heller.
Her i Klæbu er det flott sparkeføret, så kanskje jeg må sette opp spark på ønskelista til jul. I helga fikk Khiva trekke Odin på akebrett og det var veldig bra. Khiva fikk jobbet litt ekstra selv om det ikke ble skitur og en rask tur, og Odin syntes det kjempe artig å sitte på, og ekstra morsomt når det ble litt fart på det.

Under her ser dere Odin for noen uker sider, før det ble skikkelig vinter. Her er vi på Øysand, og selv om det var surt vær, er fjæra bestandig artig. Odin er fortsatt en skikkelig hjerteknuser, og det er veldig hyggelig å ha han på besøk, selv om vi må holde Odin og Khiva litt fra hverandre. Han blir litt redd når hun bjeffer og kommer litt brått på, og Khiva er ikke helt trygg på han når han går mot henne, en vet jo aldri helt hva sånne små kan gjøre? Odin er litt redd så han holder seg litt på avstand, og det er egentlig greit ennå. Men Khiva gir gjerne bort kyss til han, og det ser ut til at de er litt mer avslappet i forhold til hverandre nå. De skal få brynt seg litt mer til jul, da det blir stort familietreff flere dager til ende, kjempe koselig ja!