En påskehilsen fra Jazz

Nå har jeg fått mast meg til å slippe til i min egen blogg. For når jeg forsto hvor værsyk disse menneskene mine har vært, føler jeg for å ta over ordet for denne gang. Vi har hatt ei hel uke fri og det eneste de har gjort, er å klage på været! Greit nok, jeg skal innrømme at det var utrolig herlig å gå spor i skogen uten særlig snø før disse fridagene - og jeg hadde fått prøvd meg på å finne folk i skogen, så jeg hadde store forhåpninger for disse fridagene. Men å baske i snø er da heller ikke å forakte spør du meg. Artig å få brukt seg masse på en enkel tur synes jeg.

Og for ikke å snakke om snøballer - det er artig det! Menneskene kaster de til meg, og da må jeg faktisk bruke nesen min og lete litt før jeg finner de igjen, og så skal de spises! Vi var flere turer ved den store elva her i Klæbu, tror de kaller det Svean. Så når vi kom dit måtte jeg forsikre meg om at vi stoppet der, sånt kan de jo glemme, og enn om de glemte at jeg var med - nei, da er det best å si ifra før det skjer! 

 

Menneskene drar stadig vekk med kamera, og skal bilder av alt mulig vi ser på turen - og jeg må vente! Men disse pinnene her var faktisk litt artige, å spise da riktignok! Så plutselig måtte de vente på meg, for en kan ikke gå og spise samtidig nemlig. Og noen turer ble det da i disse feriedagene, og litt lenger enn det en får hver dag. Menneskene var ikke fornøyd likevel de da, de ville ha vært ute lenger og kost seg i sola snakket de om. Men jeg hørte at de snakket om at de hadde håpet de kunne jobbet litt ute, og det er jeg egentlig glad det ikke ble - for det er kjedelig fordi jeg ikke får hjelpe til! Jeg prøver stadig å gjøre sånt jeg er god på, gravearbeid er jeg jo suveren på! Men det slapp vi altså å bekymre oss for disse fridagene.

Flott herre om jeg får si det selv!

Men til det viktigste som skjedde denne perioden - når menneskene ikke er på jobb, så får jeg jobbe! Det ble en del jobbing med dummyer og det er jo artig da. Men dette mennesket mitt har jo jammen funnet igjen et sånt langt bånd igjen. Hun sier at jeg må lære meg å komme inn med ting med en gang og ikke ta sånne æresrunder. Irriterende egentlig, men hun har kanskje et lite poeng - det er jo egentlig mye bedre å komme inn med de med en gang, da blir det jo masse artig lek og så blir hun så glad. Jeg må huske det altså!

Jeg fikk lete opp menneske også, og det er det artigste jeg vet! Men ærlig talt - dette mennesket var ikke særlig god til å gjemme seg altså. Matte forklarte at vi bare skulle trene på at jeg skulle ta opp den dingsen når jeg fant mennesket, det var ikke letinga som var det viktigste sa hun. Ja, hun har vel et poeng der også. Denne dingsen har jeg ikke helt forstått meningen med, og det er ikke så artig når jeg ikke forstår hva de vil jeg skal gjøre. Men nå virker det som jeg er på rett vei altså - jeg må jo bare ta opp den greia når jeg finner mennesket og så skynde meg tilbake til matte alt jeg kan! Og skulle det være så vanskelig egentlig? Så nå synes jeg at jeg kan få lete etter folk som virkelig kan gjemme seg, så jeg virkelig må bruke både nese og bena - en skikkelig jobb takk!

 

Sånn da mutter'n?

 
Men så må jeg ta fram noe menneskene må lære seg - kaste "kong" på rett måte takk! Den skal ikke opp i trærne nemlig! Jeg hadde jo mange sånne artige leker, men nå henger de i tre både her og der. Denne gangen klarte jeg å redde den såvidt, men jammen trodde jeg at jeg måtte klatre opp i treet for å få den ned! Så hvis noen kan lære bort sånt, ta kontakt!

Så vil jeg bare avslutte med den flotteste hunden jeg vet om! Marianne er god til å ta fine bilder av meg, men så er det jo verdens flotteste foto-objekt da - ikke vanskelig å få gode bilder da, spør du meg! Og kanskje kan jeg få slippe til flere ganger i denne bloggen også, jeg har litt av hvert på hjerte nemlig!